LØRDAGSKVELD I BLODBANKEN

Piiiiip, piiiiip, piiiiip... Med raske skritt nærmer jeg meg den ulende pipelyden og allerede på tre meters avstand kan jeg se det knallrosa tusjkrysset som forteller meg at nå haster det. 10 SAG innen 15 minutter.

Klokken er 20.15 og det er lørdagskveld på blodtype-laboratoriet ved Blodbanken i Oslo. Laboratoriet ligger i 3. etasje rett under tapperommet. Det er her selve "bankhvelvet" til Blodbanken befinner seg - kjølerommet hvor blodgivernes "innskudd" oppbevares. Lørdagskvelden hadde begynt relativt stille for oss bioingeniører som var på vakt, men nå startet alvoret. Piiiiip, piiiiip, piiiiip...

Pipelyden kommer fra sykehusets rørpostsystem. Den varsler oss om at det har kommet blodprøver. Hva ville vi ha gjort uten dette smarte underjordiske røranlegget som på få minutter kan transportere blodprøver og blodposer mellom blodbanken og sykehusets forskjellige avdelinger?
Det er de stikkedyktige bioingeniørene på klinisk kjemisk avdeling som går omkring på avdelingene og tar blodprøver. Når blodoverføring er aktuelt, sender de pasientens blodprøve med rørposten til blodbanken for analysering. Sammen med prøveglasset sendes en rekvisisjon med pasientopplysninger og eventuell bestilling av blod.

Det knallrosa tusjkrysset på rekvisisjonen er en intern kode som forteller meg at denne pasientens tilstand er alvorlig, meget alvorlig. Han er en ung mann på 19 år med store hodeskader etter en trafikkulykke. Det er bestilt 10 SAG, det vil si 10 poser med røde blodlegemer, som skal være på akuttstua innen 15 minutter. Jeg håper inderlig at hans blodtype ikke er O Rh negativ, for i kveld har vi alt for få poser av denne blodtypen i skapet. Med raske fingre registreres pasienten i blodbankens datasystem, mens blodprøven sentrifugeres.

Fem minutter ... to minutter ... ett minutt ... Ferdigsentrifugert! Røde blodlegemer veier mer enn andre bestanddeler i blodet og legger seg i bunnen av røret ved sentrifugering. På denne måten får vi skilt plasma og blodlegemer, slik at de kan analyseres hver for seg. Blodlegemene skal types slik at vi får bestemt blodtypen, og vi skal undersøke om plasmaet inneholder antistoffer mot andre menneskers blodlegemer. For hvis pasienten har antistoff mot blodlegemene som overføres vil blodlegemene bli ødelagt. En slik reaksjon kan sette pasienten i livsfare.

Jeg leser av reaksjonene i 19-åringens blodprøve. Han er A Rh positiv og har ikke skadelige antistoffer. Godt - vårt lager av A Rh positivt blod er heldigvis bra for tiden. Nå må jeg raskt få sendt de ti blodposene til akuttstua. Jeg håper pasientens liv kan reddes. I samme øyeblikk som jeg sender av sted de siste blodposene roper min kollega: "Akuttstua ringte, de vil ha fem nye kriseblod, de har brukt opp kriselageret sitt!" Kriseblod er blod fra en blodgiver med blodtypen O Rh negativ. Det brukes i akutte situasjoner, når blod må overføres før man har rukket å type pasienten. Nei og nei, tenker jeg, vi som har så få poser med O Rh negativt blod på kjølelageret! Hvordan skal vi få flere personer til å melde seg som blodgivere?

Ny telefonbeskjed fra akuttstua: 1O SAG, fire plasma og to enheter blodplater til 19-åringen. Han har det ikke så godt nå den stakkars pasienten.

Piiiiip, piiiiip, piiiiip... Nei - ikke et rosa kryss til! Joda, 4 SAG til seng nummer to på akuttstua. Pasienten er en kvinne, 52 år, også dette en trafikkulykke. Samme prosedyre gjentas - dataregistrering, sentrifugering og analysering. Pasienten types til B Rh positiv - men nei, denne gangen var vi ikke like heldige. Kvinnen har blodtypeantistoffer som reagerer med testcellene våre. Når en pasient har slike blodtypeantistoffer blir det straks mye vanskeligere å finne blod som passer, og det er viktig å finne ut nøyaktig hva antistoffet reagerer med. Derfor har alle blodbankfolk innebygget i seg en liten detektiv, en Sherlock Holmes, som kaster seg over slike oppgaver. Gåten må løses. Antistoffene må identifiseres før kvinnen kan få blodoverføring.

I kveld er det min kollega som inntar detektivrollen, mens jeg kaster meg over telefonen og ringer til akuttstua: "Dere må ikke gi kriseblod til N.N.! Hun har positiv antistoff-screening (blodtype-antistoff)." Sykepleieren lover å informere alle involverte personer på akuttstua om dette.

Min kollega er allerede i full gang med antistoffidentifiseringen mens jeg snakker i telefonen. Om 30 minutter vet vi ganske sikkert hvilket antistoff pasienten har. Jeg går til rørposten for å ta i mot enda flere prøver. To pasienter med leukemi, jente 6 år og mann 33 år. 82-årig dame med lårhalsbrudd, 17-årig jente med magesmerter, 26-årig kvinne med keisersnitt... For hver prøve jeg pakker opp sender jeg en varm tanke til våre blodgivere. Hvordan skulle disse pasientene klare seg uten dere?

Hvordan går det med min kollega borte i kroken tro? Klarer hun å identifisere blodtypeantistoffet? Det ble en lett oppgave denne gangen. Anti-Kell, et av de vanligste antistoffene. Nå vet vi at kvinnen skal ha B Rh positivt, Kell negativt blod. Vi finner raskt fram til fire blodposer på kjølelageret som passer, og utfører en forlikelighetsprøve, en analyse som bekrefter at dette blodet trygt kan gis til pasienten.

Andre ganger kan det være vanskeligere. Jeg husker en pasient i fjor med et meget sjeldent antistoff. Da måtte vi få tilsendt fire poser blod fra Osaka i Japan. Det var helt umulig å oppspore en blodgiver som passet fra den vestlige del av verden! Nå er det på tide for oss kveldsvakter å avslutte arbeidet. Nattpersonalet er på plass og vi gir rapport om kveldens situasjon. De ønskes en god vakt og vi håper de får en stille natt. I det jeg forlater Blodbanken så hører jeg på avstand den ene av nattvaktene si: "Prøve fra akuttstua, skuddskade, 6 SAG ...