Hei dere, mitt navn er Marius Løken og jeg ønsker å rette en stor takk til leger, sykepleiere, ambulansepersonale og ikke minst alle blodgivere der ute.

Den 30.oktober 2011 kom jeg inn på Ullevål sykehus og trengte livsnødvendig hjelp etter 20 stikkskader i overkroppen. Jeg hadde ytterst dårlig tid og trengte desperat blodoverføring.

Jeg fikk ca 25.liter blod innen kort tid og dette sammen med teamet rundt - sikret min overlevelse. Hendelsen ble av media omtalt som Halloween-drapet og var mye belyst i media i samme periode.

En av mine beste venner gikk i psykose og en nær venn ble drept. Selv havnet jeg i mitt livs kamp både under selve hendelsen, men også under reisen til sykehuset og dagene i koma.

Etter 11 dager i koma, 3 operasjoner og en rehabiliteringsprosess kom jeg meg på bena.

Den dag i dag jobber jeg fulltid som foredragsholder innen psykisk helse, hvor unge voksne er min viktigste målgruppe. Jeg har stablet på bena et godt og lykkelig liv og sitter igjen med en veldig stor takknemlighet. Uten nødvendig blodoverføring, hadde livet mitt gått tapt. Tusen takk til alle som bidrar til denne kritiske jobben, som redder liv.

Da smittebølge nummer to rullet inn over landet høsten 2020, traff den også meg. Symptomer som feber, kvalme m.m. ville aldri gi seg, og etter to og en halv uke ble jeg innlagt på Ullevål. Legeteamet tok en rekke prøver og konkluderte med at immunforsvaret mitt ikke fungerte som det skulle. Den sannsynlige årsaken var at jeg de siste to årene hadde fått kreftmedisin. Denne medisinen har fungert godt mot kreften, men har samtidig svekket de viktige B-cellene slik at de ikke klarte å produsere antistoffer mot SARS-CoV-2.

Fantes det da noe håp om å bli frisk, enn si overleve? Overlegen viste til en fersk forskningsartikkel. I Frankrike hadde 16 av 17 covid-19-pasienter med svekkede B-celler frisknet til etter å ha fått overført blodplasma. Giverne var personer som var blitt friske av covid-19 og hadde utviklet antistoffer. Slik behandling med blodplasma var ikke utført tidligere ved Oslo universitetssykehus. Om jeg ville forsøke en slik behandling? Selvsagt undertegnet jeg samtykkeerklæringen.

Det trengtes plasmaoverføring i to omganger, så begynte bedringen. Etter fem uker på sykehuset, inkludert juledagene, ble jeg utskrevet og kunne tilbringe nyttårsaften sammen med mine aller nærmeste.

Jeg er svært takknemlig for den behandlingen og pleien jeg har fått. Takk og lov for at blodplasma var tilgjengelig! En stor takk til dere blodgivere som stiller opp for andre!

Som gravid 29-åring i 2007 var jeg en helt gjennomsnittlig førstegangsfødende, men selve fødselen ble alt annet enn gjennomsnittlig.

Etter et drøyt døgn på fødestua fikk jeg endelig datteren min på brystet. Det varte bare en liten stund, før jeg ble fortalt at jeg måtte på kirurgisk for å sy. Da lå jeg og frøs så jeg ristet, noe jeg senere skjønte var på grunn av blodtap. Morkaken hadde ikke løsnet, og jeg ble trillet av gårde mens mannen min satt igjen på fødestua med et nyfødt nurk i armene. Der og da var han ikke helt trygg på at jeg ville komme tilbake.

Jeg husker at jeg ble kjørt ned på operasjonsstua, men jeg var så sliten at jeg ikke tok innover meg hva som egentlig skjedde. Noe av det siste jeg hørte, var at kirurgen spurte hvor lang tid det ville ta å få tint blod. Da hen fikk svaret, kom det kjapt tilbake «hent kriseblod».

Etter det husker jeg ikke annet enn anestesilegen og en maske som sendte meg i drømmeland, før jeg kom til meg selv på oppvåkningen en god stund senere. I ettertid har jeg blitt fortalt at jeg fikk rundt 3,5 liter blod.

Vi kom hjem fra sykehuset dagen før 30-årsdagen min. Jeg var fortsatt fryktelig sliten, og det tok tid før jeg skjønte hvor alvorlig det hele egentlig hadde vært. Hvis jeg hadde født for hundre år siden, eller i et land uten et godt helsevesen, ville jeg ikke vært i live i dag. Jeg ville heller ikke vært i live om det ikke hadde vært for alle de frivillige blodgiverne som sørget for at det var blod tilgjengelig da jeg trengte det. Uten dere ville datteren min aldri blitt kjent med meg annet enn på bilder, og mannen min ville kommet hjem som alenepappa.

Fra hele den lille familien vår: tusen takk!

Under Heidi sitt andre svangerskap, ble det tidlig påvist antistoffer i blodet hennes. En slik tilstand gjør at mors antistoffer går til angrep på barnets røde blodlegemer, noe som kan føre til alvorlige skader og død for barnet. Det eneste som kunne redde Mikkel var blodoverføring. I en annen tid, eller en annen del av verden ville det vært lite man kunne gjøre. Men takket være blod og avansert medisinsk teknologi fikk Mikkel hele ni blodtransfusjoner mens han fortsatt var i mors liv.

I uke 33. kom Mikkel til verden ved hjelp av keisersnitt. Han var prematur og anemisk og måtte ha fem blodoverføringer også etter fødsel, den siste fikk han da han var 4 måneder gammel.

-Som foreldre rir man stormene av når de kommer. Etterpå forstod jeg hva som hadde stått på spill. Vi er ubeskrivelig glade for dyktige leger og blodgivere. Vi hadde hatt et barn for lite om det ikke var for dem -sier Heidi.

Vil du lese mer om hva som skjedde, les hele intervjuet av Heidi skrevet av Nina Hernæs.

Jeg er utrolig takknemlig for all den gode behandlingen jeg har fått av dyktige leger, helsepersonell, for benmargen fra min bror og ikke minst alle de 370 blodgiverne som har bidratt til at jeg skulle overleve Akutt myelogen leukemi med 5 residiv. Tusen takk!

Jeg hadde avsluttet en lang idrettskarriere og skulle fullføre sykepleierutdanningen, da jeg ble akutt dårlig og ble innlagt på sykehus. Jeg var bare 28,5 år gammel. Jeg hadde syklet på landslaget og profflag i flere år. Dette kom som et brutalt sjokk på meg. Det var så uvirkelig at jeg som hadde vært sunn, sprek og frisk hele livet skulle rammes av kreft. Heldigvis var prognosen min bra, ifølge overlegen. Jeg hadde jo syklet Tour D`France, så dette skulle jeg klare. Det ble utfordrende tider med kraftige cellegiftrunder.

Allerede etter 4 måneder fikk jeg tilbakefall. Jeg måtte benmargstransplanteres og min storebror ble min redning. Jeg fikk ny benmarg fra ham. Det var en svært tøff behandling og jeg lå inne på isolat i lengre perioder. Jeg prøvde å gjøre ferdig studiene, men det var krevende. Men målet var å fullføre sammen med kullet mitt, og det klarte jeg. Stolt sykepleier!

Jeg har drevet med konkurranseidrett siden jeg var 9 år, både innen ski, løp og sykkel. Jeg hadde klart å oppleve å bli norgesmester, nordisk mester, 8.plass fra VM og norsk rekord på 10 km tempo. Det har alltid vært naturlig for meg å trene. Under behandlingstiden og veien tilbake var svært tung og ikke alltid like motiverende. Ved å mobilisere de rundt meg til motivere meg greide jeg å fullføre minst en aktivitet hver dag. Det kunne være alt fra å greie å gå til badet selv eller løfte en arm fem ganger opp og ned i sengen. Et halvt år etter transplantasjonen greide jeg å bestige Besseggen. En skikkelig seiersfølelse.

Det gikk ikke mer enn et og et halvt år før jeg fikk et nytt tilbakefall, noe som ikke skulle skje når man ble benmargstransplantert. Legen gav meg beskjed om at livet mitt kom til å bli kort og det ble satt i gang en knalltøff cellegiftsbehandling. Jeg nektet å gi meg og gikk på med godt mot. Jeg trente meg opp gradvis og begynte å jobbe litt igjen.

Det skulle ikke gå mere enn et år før et nytt tilbakefall kom. Kroppen ble bare mere og mere sliten. Prognosene ble bare dårligere og dårligere, men selv var jeg sta og optimistisk. Jeg ville leve. Året etter samt året etter der igjen skjedde akkurat det samme. Nye tilbakefall og knalltøffe runder med cellegift og stråling. Kroppen og benmargen ble bare mere og mere sliten. Og legene hadde ikke mye håp igjen. Ved siste runde hadde jeg kastet opp svært mye blod hele natten. Han lurte på om han kunne gjøre noe for meg. Jeg svart: «Bestill 4 poser med blod». Det fikk jeg.

Nå har jeg vært frisk i snart 10 år. Jeg jobber som avdelingsleder på Nordberghjemmet sykehjem. Jeg har trent/trener flere ulike treningsgrupper som blant annet ungdomsgruppen i kreftforeningen, hverdagstreneren og individuelle personer. Trening har reddet livet mitt gang på gang, ifølge legene på Rikshospitalet. Det er en svært viktig del av hverdagen min. Jeg setter meg mål og blir så fornøyd og stolt når jeg greier målet. Mestringsfølelse! Jeg har selvfølgelig en del skader etter all behandling. Men mitt motto er å aldri gi opp og gjøre det beste ut av det livet du har fått. Jeg er jo så heldig at jeg har fått hele 375 givere til å være med å kjempe for mitt liv. Evig takknemlig!

Jeg ble født med en svært alvorlig hjertefeil. Jeg har kjempet, kanskje hatt lykken med meg, hatt flinke folk rundt meg og ikke minst fått hjelp av dere som gir blod! Uten blodoverføringer, ville jeg ikke vært der jeg er i dag!

Selv om jeg ennå er ung har jeg opplevd mye. Jeg har vært hjerteoperert fire ganger til sammen; da jeg var 4 måneder, 3 år, 5 år og siste gang da jeg fikk satt inn pacemaker som 17-åring. Jeg har vært helt avhengig av å få blod opp til flere ganger både før, etter og under operasjonene mine.

Jeg husker ikke så mye fra de første operasjonene, men foreldrene mine har fortalt en del.

Nå lever jeg med det som enkelt forklart kalles for et halvt hjerte. Mine diagnoser er: Tricuspidalatresi, ASD, VSD, Hypoplastisk høyre hjertesyndrom. Jeg er, det de kaller på fagspråket, Fontanoperert. Det vil si at det er bare den ene halvdelen av hjerte som er funksjonelt.

Nå har jeg det bra. Det er kanskje vanskelig å tro, men jeg lever et bra liv med tanke på hva jeg har vært igjennom.

Jeg studerte film i Trondheim i to år. Nå jobber jeg i barnehage i hjembyen, Oslo. På hobbybasis spiller jeg fotball. Kroppen er i form, noe som både synes og kjennes på kondisjonen.

Jeg er en person som aldri gir opp og alltid prøver å få det beste ut av livet. På mange måter tenker jeg at erfaringene mine har hjulpet meg til å nyte livet uansett hva som skulle gå galt. Jeg tenker som så at det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.

Jeg er så takknemlig for at det er folk der ute som er blodgivere. Mange pasienter er avhengige av blod. Jeg skjønner at det ikke er så lett å huske på, men det å gi blod betyr å redde livet til mennesker som trenger blodoverføring. Jeg har selv hatt lyst til å gi blod, men kan ikke bli blodgiver på grunn av hjertesykdommene.

Jeg kan bare, med mitt halve hjerte, få sende en stor takk til alle dere blodgivere. Dere gjør en stor forskjell, og jeg har alt å takke dere for!

Alle som gir blod får en gave. Glass, sekker, hånduker, vase eller en Mummikopp. For en Mummikopp kan man altså få muligheten til å redde et liv. Det er ganske utrolig. Med dette håper jeg at flere melder seg som blodgivere og beinmargsgivere.
Jeg vil samtidig benytte sjansen til også å takke alle som har hjulpet meg på denne reisen, min kjære samboer, min fine familie, leger og sykepleiere på Rikshospitalet, samt alt annet personal på sengeposten og poliklinikken, mine gode venner og kjente, min banksjef, og alle dere som har kommet med støttende ord og handlinger.

Stor takk til alle blodgivere også.

Dere blir aldri glemt <3

- Les hele Torill sin historie og hennes brev til ukjent donor under bildet 

"En tidlig morgen 21. februar 2017 pakker min samboer og jeg bilen for å kjøre fra Oslo til Molde. Vi har akkurat kjøpt hus, og skal til Vestlandet for å skrive under kontrakt i banken med eiendomsmegleren, og signere lånepapirer. Vi er snart på flyttefot. Jeg har det travelt mellom salg av hus og flyttelogistikk, og jeg griper telefonen i ei fart da den ringer.
Det er fra Rikshospitalet. Jeg hadde tatt noen prøver der tidligere i uka da jeg trodde jeg hadde kyssesyken. Jeg fikk raskt avkreftet at det ikke var kyssesyken. Akutt myelogen leukemi. Jeg smakte på ordet. Blodkreft. Det var det jeg hadde fått.
Full stillhet og fullt kaos i hodet mitt på samme tid. Hva skulle skje nå?
To dager senere er jeg innlagt på Rikshospitalet, koblet til slanger og maskiner, og har allerede begynt på min første cellegiftkur for å drepe kreftcellene.

23. februar 2017 på sengeposten, Rikshospitalet
Etter hver cellegiftkur går immunforsvaret ned i verdi 0 før det sakte men sikkert begynner å ta seg opp igjen. Det er blant annet i denne fasen det er avgjørende med tilgang av blod og blodplater. Noen behøver mye, mens andre behøver mindre påfyll, det er umulig å si på forhånd nøyaktig hvor mye som trengs. Det kommer blant annet an på antall infeksjoner du får i kroppen i den perioden.
For å få bukt med min type leukemi, må jeg først igjennom to tøffe cellegiftkurer, for så å få en liten pause før jeg skal beinmargtransplanteres. Sykehuset ønsker først å bruke min sønn på 20 år som donor, men finner ut etter flere undersøkelser at jeg har fått så mye anti stoffer i kroppen, at hans beinmarg ikke ville fungere i min kropp.
I påvente av at de skulle finne en ekstern donor, må jeg ta en vente-cellegiftkur, for at ikke kreftcellene skal komme tilbake før stamcelletransplantasjonen. Jeg får bo hjemme i den tiden og er i relativt fin form. 23. mai får vi solgt leiligheten i Oslo og vi er overlykkelige! Men samme kveld begynner jeg å fryse og jeg får kraftig hodepine.
Samboeren min tar en titt på meg, og formen min blir raskt dårligere. Det blir hastetur til Rikshospitalet. Der viser det seg at jeg har fått en hjerneblødning i lillehjernen samt blodforgiftning. Jeg har så lavt antall blodplater at de ikke engang er målbare. Jeg trenger nytt blod, og det haster.
Oppholdet på intensiv avdeling varer en uke. Jeg blir bedre, og kommer til hektene igjen, men hva skulle jeg ha gjort uten blodgiveren?

24. mai 2017: Intensivavdelingen, Rikshospitalet
I midten av juni får jeg min siste cellegiftkur. Det er beinmargsutryddende cellegift som skal ta totalt knekken på min egen beinmarg, og gjøre klart for min donors umodne stamceller. De skal finne veien inn til min beinmarg og gi meg et nytt, fungerende immunforsvar. Juni 2017 er måneden jeg blir transplantert. Det feires på sengeposten med norske flagg og store smil.
Mitt nye liv. Jeg har fått en sjanse til.
Noen dager etter transplantasjonen blir jeg overført til isolat for siste runde med behandling, før jeg blir frisk nok til å kunne dra hjem. 19 juli 2017 ,omgitt av familien min, stavrer jeg meg ut av sykehuset, sliten men ved godt mot. For en lykkens dag. Legene ga meg under 10 % sjanse for å overleve uten stamcelletransplantasjonen. Dersom jeg ikke hadde hatt en donor som matchet meg, ville jeg nok ikke overlevd.

29. juli 2017: Min mor, min far, meg og min sønn.
Jeg har skrevet et brev til min donor, i et forsøk på å si takk. Håpet mitt er at dere der ute forstår hva det betyr å melde dere som blodgivere og beinmargsgivere. Jeg måtte skrive brevet på engelsk.

Dear Donor
Two weeks ago I was informed that I was allowed to send you a letter, I wasn`t aware of that earlier. My reaction was instant happiness. Now I have tried every day since then to start to write to you. But how do you thank someone for saving his or her life?
In June I am in hospital for a 12 months check-up after my stemcelltransplantation, an important date for me. If everything goes well, it means that the risk of getting the Leukaemia back is quite reduced.
It also means that 12 months ago you saved my life. You took the time out of your life to help a person you have never met, and know very little about.
You are a hero ❤
You saved a daughter, a son’s mother, a girlfriend, and a best friend .I will tell you a bit so you know whom you have saved. I am 42 years old, have a son who is now 20 years and my partner who is my soul mate in life. I live not far from my parents who were with me all the time in the hospital during my stay there. (From end February to end July-17)
On behalf of all of us; THANK YOU from the bottom of our hearts!!
My immune system is strong and I have a feeling that everything will be OK. It just takes some time to heal after such a ”hurricain” inside, but I will get there, I am sure. I am starting full time education to be a nurse in august -18, and hopefully I am able to give back a bit of what was given to me.
I suffer a bit from GVHD (graft versus host disease), but as I have learned to know, this is quite common, and not only in a negative way. It is an auto immune reaction to the transplant, but it also keeps the cancer cells away. I receive ECP (Extracorporeal photopheresis) treatment for the GVHD and it seams to be working good for me, it just also takes time. But I have all the time life can give me, thanks to you!
I hope that this is not to ”medical” for you, believe me, I had no idea about all this before I became ill myself. I can`t even remember being in a hospital because of illness before 2017. If there is anything you would like to know, please write me and ask. I will gladly tell you. I hope you are well, and that you receive this letter with a happy heart. You deserve to know how incredibly grateful we are that you decided to help us in the most non egoistic way there is; saving a life with the expectation of nothing in return.
I am forever grateful ❤

Jeg ble blodgiver ved en tilfeldighet, men er utrolig takknemlig for at det ble sånn. Jeg får muligheten til å bidra med noe viktig, samtidig som det koster meg så utrolig lite. Å besøke blodbanken er alltid like hyggelig og gir meg en «boost» i hverdagen. Tekstmeldingen som dukker opp noen dager senere og informerer om at blodet er blitt brukt minner meg på hvor viktig det er å fortsette. Anbefaler alle som kan å bli blodgivere.

Å gi blod er å være medmenneske, et enkelt og flott bidrag til samfunnet vi alle er en del av. Tenk, den lille posen kan redde TRE liv! Og plutselig er det jo jeg eller mine nærmeste som trenger blod. Digger at jeg kan droppe innom når det passer og at det tar så kort tid. Og så sitter du igjen med følelsen av å gjort noe godt for andre etterpå.